Stokk og stein. -Laftestokker og skifernål

Håkon Bakkene Skrautvål Lafting Hus logcabin Laftestokker LAftetømmer LAfta hus
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Håkon Bakkene i Skrautvål (bildet over) er kreativ, sterk og har et meget godt håndlag med gammelt tømmer og solide laftestokkker,.

Malmfuru Gammel laftestokk kjerneved foto roy myrland

Lafting er et eldgammelt håndverk og stor kunst. Lafta bygg har vært bygd og brukt  brukt siden vikingtiden og husene stod i hundrevis av år. Mye av grunnen til det var den spesielle kvaliteten på tømmeret som blei brukt og spesielt malmfuru holdt lenge. “Malmen” (kjerneveden) inne i furua er impregneret med kvae/harpiks og sørger for at råte og fukt ikke får gjort skade. Disse stokken kan være flere hundre år gamle, men allikevel ser veden “fersk” ut.

Tømmerlass laftestokker timber

I Valdres er det fortsatt mye kunnskap og erfaring, som stødige og solide håndverkere forvalter og bruker i den edle laftekunsten. Valdresmusea er en viktig resurs i å formidle og lære opp kommende generasjoner. Lokalt er det også dyktige folk som demonterer gamle bygg og gjenbruker gamle laftestokker til nye laftebygg, eller “timbrer”.

Pickupp laftestokker tømmerbil skifernål skrautvål Valdres Svarthamarvegen Foto roy myrland

Håkon Bakkene har gjennom årenes løp på fritiden tatt vare på laftestokker og elementer fra gamle laftekasser fra hus og løer/fjøs, som har måttet vike plassen for utvikling og moderne bygg. Han har dermed en helt unik kunnskap og erfaring i faget og selv om kuldegradene biter og snøfnuggene daler, “redder” han fortsatt  gamle furustokker til et nytt liv. Hvor og hva de gamle stokkene skal gjenoppstå som er uvisst. -Jeg har jobbet med mye gammelt, som har fått nytt liv, så det blir vel noe ut av dette også, forteller Valdrisen som har pickupen til tømmerbil og stor nok tomt til å lagre laftestokker  på, sånn ca 800 meter over havet i Skrautvål.Skifer Skiferstein Skifernål Postkassestativ i naturstein Valdres Skrautvål Håkon Bakkene

Før i verden var stabbesteinene de veifarendes trygghet mot å rase i “avgrunnen”. Skifernåla Håkon Bakkene er støpt fast under bakken, er både slankere og høyere en de gamle stabbesteinene og fungerer helt topp som stolpe.

 

Foto og tekst: Roy Myrland

 

Wikipedia skriver om malmfuru og lafting:

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Malmfuru

Malmfuru er en betegnelse på furu som ved alder og sein (tett) vekst har oppnådd stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær vokser først og fremst i høyereliggende strøk.

Selve «malmingen» skjer ved at harpiks fyller opp cellene i kjernen av treet, slik at det dannes en mørk kjerne som bevarer og forsterker furua. Prosessen starter typisk da treet er omkring 50–60 år gammelt. Da har ikke treet lenger bruk for kjernen til transport av vann og næringsstoffer, som da transporteres av ytterveden. Malmen (kjernen) utgjør da ikke lenger en del av treets vekst. Etter cirka 150–300 år har treet utviklet så mye kjerneved at man kan ta ut råstoff nok til å lage brede kledningsbord, som selv i ubehandlet tilstand vil være naturlig impregnert mot både vann og sopp (som fører til råte) i lang tid framover. Malmfuru har blitt utnyttet til byggemateriale i Norge i uminnelige tider, blant annet da stavkirkene ble bygget.

Før i tiden bearbeidet skogeieren gjerne treet på rot gjennom mange år, så andelen malm skulle bli størst mulig, før det ble felt. Og malmfuru er fortsatt mye benyttet i Norge. Det finnes også en rekke eksempler på bygninger som er gjort av malmfuru og har stått ubehandlet i flere århundrer, som fortsatt er tilnærmet like motstandsdyktige. I så måte er Urnes stavkirke det eldste byggverket, gjort av malmet furutømmer hogget i perioden 1129–1137. En annen slik bygning er det såkalte «Vindlausloftet», som nå står på Vest-Telemark Museum i Eidsborg i Tokke, regnet som Norges (trolig også verdens) eldste profane trebygning. Årringprøver av loftet avslørte at tømmeret var felt i cirka år 1167. Trolig er bygningen reist få år etter felling, omkring år 1170.

Lafting:

Lafteverk eller laft er en type bærekonstruksjon som fra vikingtiden og fram til midten av 1800-tallet var den dominerende måten å bygge trehus på i Norge. Lafteverket består av tømmerstokker som legges horisontalt og stables oppå hverandre. Stokkene krysslegges så de ligger i samme nivå i to parallelle vegger, mens stokkene i de to mellomliggende veggene ligger en halv stokkhøyde høyere.

Lafteteknikken

I hjørnene (laftene, knutene eller novene) blir stokkene skåret sammen med underhogg og overhogg som låser dem til hverandre. Ett lag stokker huset rundt kalles et omfar eller et kvarv. Det første omfaret (grima eller syllkvarvet) består av syllene eller svillene. I en god laftevegg skal alle syllene ha samme høyde, og derfor må grunnmurkronen ligge en halv stokkhøyde lavere under de to parallelle syllene som legges ut først. Å bruke halv stokkhøyde på disse syllene regnes som mindreverdig. Om grunnmuren er jevnhøy hele veien rundt, er det bedre å gi de to kryssende stokkene overhøyde.

Tømmer og stokktverrsnitt

Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt furu eller gran, som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var vinterhogd malmfuru, som hadde vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden, og ved å kviste den på rot og flekke av noen barkremser helst flere år før den skulle hogges, sikret man seg at harpiksinnholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei tyrirot som det kunne brennes tjære av. Men tjære ble mest brukt til impregnering av båter, i nyere tid sjelden på laftehus. På noen hus ble det smurt tjære på laftene, som var mest utsatt for råte. Tømrere unngikk helst trær med tendens til å vri seg, fordi slikt tømmer medførte fare for at fugen mellom stokkene og i laftehoggene ville åpne seg.

Den tradisjonelle måten å bearbeide laftetømmer for å unngå store sprekker er å kløyve laftestokken fra undersiden inn mot margen. Da unngår man at stokken får tilfeldige sprekker på sidene. Undersiden er skjult og ligger beskyttet i forhold til rennende vann. Denne metoden gjør arbeidet mer tidkrevende og ble brukt på kvalitetshus der tømmerveggen skulle være synlig.

En moderne tømrer vil hevde at laftetømmer helst bør få tørke langsomt gjennom flere år før det bearbeides. Da vil det få små sprekker jevnt fordelt rundt hele stammen, mens hurtig tørking gir færre, men store og skjemmende sprekker. Særlig tømmer som sages eller telgjes vil være utsatt for uønsket sprekkdannelse, fordi sprekkene finner korteste vei fra margen til overflaten av trevirket. Å bearbeide tømmeret før det er ferdig tørket, fører derfor til at stokken får de største sprekkene langs midten, der de synes best.

Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. Men syllene ble gjerne hogd av ekstra høye stokker og telgjet til et trapesformet tverrsnitt. I nyere tid har det vært vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet blir en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere tømmer, og plankelaft med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig. Mot slutten av 1800-årene kunne moderne sagbruksteknikk tilby maskinlaft av pløyd tømmer med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant. Det brukes mest i ferdighus.

Laftet

Kamlaft, fra Eidsfoss.

Oppriss og snitt av findalslaft, det vanligste laftehogget i middelalderen. Overhogget er ført ned til midten av stokken.

Oppriss og snitt av raulandslaft, middelaldersk laftehogg med navn etter Raulandstua fra Numedal, nå på Norsk Folkemuseum. Raulandslaftet med midtstilt hals ble også brukt i nyere tid.

Findalslaft – Alfstadloftet i Rollag oppført ca. 1193

«Portal paa Holmenkollen Turisthotel» viser tidstypisk «nasjonalromantisk» byggeskikk. Hotellet ble reist 1896, men brant ned 1914.

Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra enkle V-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la overhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at halsen ble liggende i nedre halvdel, eller omvendt. (Findalslaft, av norrønt fyrnðar = fortids-). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (barke eller kverke) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. (Barkenov eller kverkenov).

Formen er kjent fra middelalderen (raulandslaft). Tverrsnittet av halsen kan få mange ulike former – trekantet, skrå eller rett firkantet, sekskantet, trapesformet eller sammensatt. Laftehogg med loddrette sider regnes for å være mindre gode, fordi de kan åpne seg hvis tømmeret krymper.

Noen laft hogges slik at de runde stokksidene skjærer hverandre helt presist, uten synlig hoggespor utenfor laftet. Men de fleste laftehogg, særlig i nyere tid, tar utgangspunkt i at det først hogges kinninger på begge sider av stokken, på øvre eller nedre halvdel, eller begge. Kinningene er skrå flater som skjærer hverandre langs et loddrett plan midt i laftehogget (eller aksen for den kryssende stokken). Med kinninger får partiet av stokken der laftet skal hogges et sekskantet tverrsnitt, noe som gjør det lettere å måle og merke for hogget. Kinningene blir stående synlige ved siden av laftet, og noen ganger blir de i dekorativ hensikt ført videre langs stokken.

Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles laftehodet. På laftehus fra middelalderen fikk laftehodet nesten alltid samme form som stokktverrsnittet – runde laftehoder til rundtømmer, ovale til ovaltelgjet tømmer. Senere ble det større frihet til å forme laftehodene, men tømrerne fulgte moter som kunne variere lokalt og over tid. Formen på laftehodet er derfor et hjelpemiddel til å datere gamle hus. På 1600- og 1700-tallet kunne hus med rundtømmer få både runde hoder, eller avsmalnende ovale, firkantede eller sekskantede hoder. Lokalt fikk noen typer navn som «katthugunov», «hesthugunov», «okshugunov» eller «hjartnov». På 1800-tallet ble laftetømmer oftest skåret eller telgjet med flate sider, slik at tverrsnittet ble tilnærmet åttekantet. Laftehodene fikk som regel samme åttekantform.

Praksis for godt laftehåndverk tilsier at hodene ikke skal berøre hverandre, og ikke ha medfar på undersiden, slik som stokken mellom laftene. Det skal være litt avstand mellom hodene, og undersiden skal være flattelgjet eller avrundet. Laftehodet er en utsatt del av huset og får lett skader. Laft med innhogg helt inn til midten av stokken er særlig utsatt for å sprekke og for at biter av hodet løsner.

Etter at det på slutten av 1700-tallet ble vanlig å bordkle lafteveggene, kom sinklaft og kamlaft i bruk. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i bindingsverksteknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner.

Opplafting

Stokkene legges «andføttes» i samme vegg, toppende over rotende, slik at ulike stokkhøyder blir utjevnet. For å hindre at stokkene siger ut eller forskyver seg sideveis i veggen, blir de forbundet med kraftige trenagler (dymlinger) i minst 3 meters avstand. I eldre tid var de laget som firkantede klosser, og hull for dymlingene ble hogd ut med smaløks. Nå brukes runde trenagler som bores halvt inn i begge stokker. I gavltrekantene (røstene) på hus med sperretak var dymlingene det eneste som holdt stokkene i stilling. Dymlinger er også nødvendige på begge sider av en skjøt i tømmeret for å hindre at stokkene glir fra hverandre.

På begge sider av alle dør- og vindusåpninger blir det satt inn avstivende beitskier for å holde veggen i lodd. Stokkbeitskier ble særlig brukt i eldre tid. De hadde en not langs kanten som holdt på plass stokkenes spisse ender. Vanligere var og er det å felle beitskiene inn i slisser som er skåret inn i enden av stokkene. Over beitskiene må det være rom som lar veggen sige fritt når tømmeret krymper.

Tømmer kan skjøtes i laftehogget for en tverrvegg, eller om nødvendig også mellom laftene. I eldre tid bruktes ofte skråskjøt med eller uten hake. I moderne lafting brukes helst skjøting med sliss og tapp. Man bør unngå å skjøte to stokker som ligger direkte på hverandre. På begge sider av skjøten bør det legges inn dymlinger.

Tetting mellom stokkene

Sinklaft, fra Dalarna.

Stokker i samme vegg blir sammenføyd ved å hogge et V-formet spor (medfar eller mosefar) langs undersiden av overliggende stokk. Presis tilpasning til den runde oversiden (hyven) av underliggende stokk gjøres ved meddragning. Til det bruker tømreren et redskap med to klør, meddraget. Stokken som skal meddras blir løftet opp ca. 1-2 cm på klosser eller kiler så den ligger parallelt med stokken under. Nå blir meddraget dratt langs ryggen av understokken, slik at øvre klo risser konturen av den inn i undersiden av overstokken. Når den er meddratt på begge sider, vendes stokken på høykant, og medfaret telgjes nøyaktig ut mellom de to rissene etter meddraget. Medfaret skal ikke føres lenger enn til laftehogget; det regnes for dårlig tømrerhåndverk å lage medfar på laftehodene. Når stokken vendes og legges på plass, skal de skarpe kantene på medfaret ideelt sett møte nakken på understokken i hele lengden, helt presist og uten gliper. Tyngden av ferdig vegg og tak vil presse fugen enda tettere sammen og gi en helt tett vegg.

Medfaret og laftehoggene blir fylt med isolasjonsmateriale for å hindre varmetap og tette mot trekk hvis meddraget ikke er helt presist. Til isolering ble det tradisjonelt brukt husmose eller etasjemose (Hylocomium splendens), en vanlig moseart over hele landet. Mosen ble lagt ut på understokken og i laftehoggene i våt tilstand (møsjing). Etter tradisjonen noen steder skulle den først kokes for å drepe insekter. Overstokken komprimerer mosen, og det overskytende som stikker utenfor medfaret blir skåret bort med kniv. Husmose (og enkelt andre mosearter) er særlig godt egnet til isolasjon fordi den utvider seg litt og beholder spensten når den tørker. Den er dessuten hygroskopisk, så den har evnen til å absorbere fukt som ellers kan forårsake skader på trevirket.

I nyere tid er det også brukt dyttestry, laftevatt eller strimler av saueull eller mineralull til å tette medfaret. Noen tømrere advarer mot mineralull, som etter sigende suger til seg fuktighet.

I løer og andre uthus som skal være luftige, laftes veggene av rundtømmer uten medfar, slik at det åpninger mellom stokkene. Utenfor Norden forekommer lafting hvor stokkene ikke meddras, men hvor tettingen mellom dem gjøres med leirklining eller dytting.

Laftehistorie

De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra vikingtiden. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene. Minst 200 laftehus fra middelalderen før 1537 er påvist i Norge, og disse er automatisk fredet som kulturminner.

Byggemåten regnes for å være innført til Skandinavia i vikingtiden fra barskogområdene i Øst-Europa, hvor de er påvist at den fantes allerede i forhistorisk tid. I Norge avløste den i løpet av middelalderen de eldre langhusene med stolpebårne tak og ble nesten enerådende til vegger i hus for folk og fe. Kvaliteten ble raskt utviklet til et høyt nivå både teknisk og estetisk.

Fra ca. 1700 ble det vanlig å bordkle tømmerveggene utvendig, først i byene, senere i bynære bygder. Bordkledning gjorde at kvalitetskravene til selve lafteveggen ble senket og utførelsen forenklet. Bare i fjellbygdene ble tradisjonen med synlige laftevegger holdt i hevd helt inn på 1900-tallet. Arkitektene fattet ny interesse for lafteteknikken på slutten av 1800-tallet, og den ble gjenopptatt som et nesten uunnværlig innslag i hus i dragestil.

Lafting ble fortrengt av reisverk etter midten av 1800-årene og av bindingsverk på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt.

Flytting av laftehus

En fordel ved laftehus er at veggene er lette å demontere, siden stokkene blir stablet på hverandre uten annet enn tyngdekraften til å binde dem sammen. Dette er bakgrunnen for at flytting av hus var en velkjent del av laftebyggtradisjonen. De kunne flyttes internt på en gård, selges til andre, eller følge med på et flyttelass. I noen bygder på Vestlandet (Osterøy) ble det laftet huskropper som ble lagret i påvente av etterspørselen som ventelig ville oppstå etter de stadig forekommende bybrannene i Bergen. Ved demontering for flytting ble stokkene merket, gjerne med stigende romertall fra syllstokken og opp, og eventuelt med et ekstra tegn for å markere hvilken vegg de tilhørte.

Tradisjonen med å flytte laftehus kan ha vært en viktig forutsetning for at ideen om friluftsmuseer først oppsto i Norden.

Laftehusets karakter av elementbyggeri gjorde også at stokkene kunne demonteres og brukes om igjen i andre sammenhenger. Dette sees tydelig på stokker som er flyttet fra ett hus til et annet, hvor laftehogg, veggmerker eller andre spor etter tidligere bruk står igjen uten noen ellers fornuftig sammenheng med nåværende bruk.

Foto Wikipedia

Tekst: Wikipedia

 

Fokusord: Laftestokker


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

seven + fifteen =