«Dei gav det dei åtte av mot og av styrke. Liv måtte vågast i farlege yrke.»

Skifer, Isola, Icopal , Skiferbruddt Rogne i VAldres, Skifersaks. Foto roy myrland
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Høyt oppe på åsen over Rogne i Øystre-Slidre ligger «Valdres skiferbrudd». Der er det vidt utsyn til Jotunheimen og sørover i Nord-Aurdal mot Fagernes. Nå er det slutt på å ta ut skiferstein der, men fortsatt fraktes tonnevis med skifermjøl ut av anlegget til takshingelproduksjon,

Steinbrudd er fortsatt en livsfarlig arbeidsplass og fra begynnelsen av 1800 tallet og langt ut på 1900 tallet blei det våget og ofret liv i skiferbruddet her i Rogne i Valdres.

Skifer fra Valdres ble fraktet ut til andre steder i landet og flere land i Europa da driften pågikk. Nå er det bare gjengrodde hauger og stengte eller vannfylte gruver igjen av det som en gang var arbeidsplassen og levebrødet til hundrevis av voksne og unge(!) som jobbet her.

Ledelsen og noen av de med fag-ekspertise kom fra England, mens storparten av arbeidsfolket var lokale, som ofte gikk i kilometervis for å komme på jobben høyt oppe på åsen. Mange var også sysselsatt med å kjøre skiferen ut av Valdres og seienere med å kjøre «skifervegen» fra skiferbruddet gjennom bygdene Rogne, Skrautvål og ned til Fagernes stasjon. «Skifervegen» hadde fall hele veien og mye av lønningene til skiferkjørene blei gjort opp med  skifer som betaling. Ellers forteller kilder at skiferbruddet var et av få steder en fikk penger for arbeidet sitt. Ellers gikk det nok mye på byttearbeid og oppgjør i lokalproduserte vare i 1800 tallets fjellbygder.

Monumentet med skiferkjøreren på Skiferplassen på Fagernes viser både hest og utstyr slik det var på sommerføre. Om vinteren var det sledekjøring av skiferen. Langs fylkesvei 51 mot Beitostølen, Ved «Solhaug» i Rogne, står monumentet over skiferarbeiderne med følgende tekst til.: «Dei gav det dei åtte av mot og av styrke. Liv måtte vågast i farlege yrke.»

Odd Arne Rudi ved Valdresmusea hadde guidet tur rundt i skiferbruddet tidligere i høst i forbindelse med et kurs han hadde om taktekking med skifer. Rundturen som blei gått er også merket med skilter om du følger veien opp til «Valdres skiferbrudd» fra riksvei 51.

Fotoserien (med bildetekster)  under er fra den turen , hvor det også var mulig å ta en kikk inn i muset i den gamle direktørboligen i anlegget.

Lws mere om Valdres skiferbrudd på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Valdres_Skiferbrud

Turleder og noen av «skifervandrerene». Fra venstre: Odd Arne Rudi, bygningsvernkonsulent ved Valdresmusea. Geir Skattebo, Henrik Skattebo, Olav Hauge og Gudbrand Tvenge.

 

Skiferbruddet Viking-Slates skifer roof stone tak stein takstein norwegia

Tydlig merket med god informasjon på skiltene.

Vannet har fylt tunnelen ned i ei av skifergruvene.

Det gror igjen der en gang skifer og folk beli fraktet opp av gruvene på skinner

Gruvesjakter stengt med lås og slå også.

Valdresskifer i mange fargevarianter.

Naturfarger

«Fyr var det her»! Dypere ned og lenger inni fjellet, men også med større fare for liv og helse.

Sterke og gamle hestekrefter.

En gang var dette «livsviktig» utstyr for driften.

Den gang da..

Forfallet er voldsomt i anegget.

Utsyn sørover mot Fagernes.

Volbu mot nord.

Godt med informasjon i den merkede turløypa.

Vinsjene var solide.

En gang var det liv og røre her.

Olav Hauge fra Øystre-Slidre husker bygg og drift her.

Steinskjæring.

Skifermjølproduksjonen skjer i lokaler og bygg som skan minne om et østeuropeisk sted. Slitt, fargeleøst og «trist».

Store dimensjoner.

Slitt tak mangler skifer i skiferbruddet…

«Fjeldhammer brug» var «Icopal» i gamle dager.

Ikke akkurat er  lettvekterbord.

Direktørboligen med museum.

 

 

 

«Skifersaks». Rekorden sies å være 2000 stein klippet i riktig størrelse på en dag.

MAskinmuseum.

Museet inne i direktørboligen er stengt til vanlig.

God og informativ tekst som forteller om tidligere tiders arbeid og historie.

 

Det var en gang.

Engelskmannen kunne gruvedrift og gjorde grundig jobb.

Nøyaktige karter og ver skiferbruddet fra 1906!

Dokumentert for all tid.

Tekkehammeren  er nødvendig når skifertak skal legges.

Olav Hauge sin bestefar, Per Hovrud var taktekker.

Fortsatt er håndverket levende i Valdres og både blikkenslagere og lokale kulturbevisste huseiere tar vare på håndverket og kulturen.

Maler for rissing av skifer før skifersaksa klippet.

Mengder med skifer i tipphaugene.

De jobbet og sleit.

Flere kart og tegninger i museet.

Skifer i kommunevåpenet til Øystre-Slidre.

 

Alle foto og tekst: Roy Myrland 13.11.17

Likte du artikkelen? Klikk HER for å vise kontonummeret du kan overføre donasjon til.


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

fifteen − 8 =