I dag går jeg på Ole

Linn Løvlie Slette
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail
Vernepleieren, gap-modellen og språket.

Innlegget under er skrevet av Linn Løvlie Slette, som er 3. års vernepleierstudent ved Høgskulen på Vestlandet). Hun er fra Valdres, friluftsglad og har et brennende engasjement for faget og språket. Innlegget ble opprinnelig publisert på Facebookgruppen “Vernepleier”.

https://www.facebook.com/lovlieslette

 

“I dag går jeg på Ole”
“….stillinger knyttet til atferdsbolig”
“Jeg jobber innen PU”
“Du bør ha erfaring fra arbeid med atferd”
“Jeg jobber i bolig”

Som vernepleierstudent lærer vi mye om stigmatisering, marginalisering, målrettet miljøarbeid, empowerment , aternalisme, formynderi og makt. Makten vi har over menneskene vi er satt til å hjelpe er stor. Mange er prisgitt et velfungerende hjelpeapparat. Derfor må refleksjon og etisk bevissthet i aller høyeste grad gjennomsyre arbeidet vi gjør – og språket vi bruker. Ordene vi velger er ofte preget av personlige holdninger og verdier. Yrkesetisk grunnlagsdokument for (…) vernepleiere innleder med å presisere at all faglig kunnskap bygger på en bestemt virkelighetsforståelse og et bestemt menneskesyn, og dermed er ikke kunnskapen verdinøytral. Yrkesutøveren må derfor ha et kritisk blikk på egen fagkunnskap og hvordan den utvikles og brukes. Jeg velger å tro at dette også gjelder språket vi bruker.

I henhold til gap-modellen utdannes vi til å styrke og fremme individets forutsetninger. Hva om språket hemmer forutsetningene og gir næring til å opprettholde gapet mellom samfunn og borger? Setningene i starten av dette innlegget er hentet fra Vernepleiergruppen på Facebook, og stillingsutlysninger som søker etter vernepleiere til ulike tjenester i det ganske land. Nå må vi stoppe opp og tenke oss om! Jeg håper og tror ikke personen som skrev “I dag går jeg på Ole” mener dette bokstavelig. men tenker vi over at menneskene vi yter tjenester til kan føle seg tråkket på av ordbruken vår? Hva med Oles nærmeste pårørende? For meg blir ordene “går på” synonymt med en indirekte paternalistisk tankegang.

På lik linje med innføring i atferdsanalyse, bør vi ha innføring i sosialfaglig retorikk og lingvistikk før vi kan titulere oss som vernepleiere. Fra atferdsanalysen vet vi at alt er atferd. Atferdsbegrepet er dermed ikke et negativt ladet ord, men et ord som rommer mangfold og muligheter. Når jeg ser ordet “atferdsbolig” eller “atferd” i eksemplene som nevnt over undres jeg. Ordet atferd får automatisk en negativ merkelapp, og atferdsbolig opptrer som et ekstremt stigmatiserende ord. Gapet øker med slik ordbruk. Jeg mener vi i større grad må gjøres bevisst språkets påvirkningskraft og betydning under vernepleierutdanningen. I ordet “utdanning” hviler ordet dannelse. Vi dannes til å bli kompetente, reflekterte og etisk bevisste tjenesteytere der alle arbeider mot et felles mål: å styrke individets forutsetninger og redusere samfunnets krav.

Yter vi tjenester i andres hjem, eller bor borgerne vi er satt til å hjelpe på vår arbeidsplass?
Tilfredsstiller vi eget maktbehov ved å ha makt over andre?

Vi bør i større grad reflektere over spørsmål listet opp over, og vi må bevisstgjøre oss selv – og andre – på hvilken makt språket har i vårt daglige virke. For det første: Vi går ikke på Ole. For det andre: Vi yter tjenester til mennesker med ulike hjelpebehov som på godt og vondt har et like bredt atferdsrepertoar som deg og meg. Og sist men ikke minst: Språket er med på å definere virkeligheten. Vi kan ikke smykke oss med høy grad av etisk bevissthet og faglig standard om språket vi bruker indirekte er preget av paternalistiske og stigmatiserende holdninger.

 

 

 


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

two × 4 =