Avisa Valdres var propagandaorgan for Nasjonal Samling og Tyskland i 1942-45.

Avisa Valdres var propagandaorgan for Nasjonal Samling og Tyskland i 1942-45.
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Da Valdres var NS-organ 1942-1945

Artikkel av forfatter Ingeborg Solbrekken 25. september 2018

Etter at NS og nazidiktaturet overtok styringen av Norge fikk pressen to valg. De måtte enten legge ned virksomheten, eller underkaste seg sensur og idiologisk føring. Den frie demokratiske presse forsvant i undergrunnen og gjenoppstod blant annet i form av en rekke illegale aviser. Under krigen drev kommunistene, hvis ledelse holdt til i Valdres, landets største illegale avisnettverk. De utga en rekke profesjonelt satte og trykte aviser som ble distribuert over hele Norge. Noen av disse kom opp i opplag på 20 000 – 48 000. De illegale avisapparatene var støttet av regjeringen og Hjemmefronten. Kommunistavisene og andre illegal aviser ble vurdert som viktige for holdningskampanjen i landet. De var en inspirator for den selvgenererende motstand og et bolverk mot nazifisering av befolkningen. Det ble utgitt omkring 300 illegale aviser i Norge, av ulike motstandsgrupper. De alle fleste som stensiler med lokal spredning.

Under krigen kom Valdres ut tirsdager og fredager. Avisen var den eneste offisielle nyhetskanal for befolkningen i Valdres. Den 11. mai 1942 skrev NS-pressesjefen for Hedmark og Oppland, Wollert Wilhelm Valle, til styreformannen for A/S Valdres, kjøpmann O. Øraker. Han henstilte til at avisen måtte skifte redaktør uten opphold. Redaktør Kolbjørn O. Sand var: «uskikket som politiske redaktør – ja redaktør overhodet». Distriktet var ikke tjent med en avis som var så innholdsløs som Valdres. Valle skriver at mange tusen leste kun denne avisen og fikk dermed et ganske feilaktig bilde av krigen, verdenssituasjonen og utviklingen i Norge. Norge sto overfor veldige begivenheter, Valle kunne derfor ikke forsvare å la befolkningen i et så stort distrikt leve i uvitenhet om det som forgikk.

Han skriver for øvrig at forsøk på å boikott ordre bare ville skade, det viste erfaringer for andre aviser som hadde fått skiftet til NS- redaktører. Dessuten skulle redaktørstillingen godkjennes av departementet, så styret i Valdres hadde ingen valg. Det var et sterkt ønske blant statspartiets folk i Valdres å få en avis med klar kurs og rene linjer. Valles brev er ellers godt eksempel på hvordan et diktatur fungerer i praksis.

Den egentlige redaktør Sand forteller at han allerede høsten 1941 ble innkalt til NS-pressesjef Valle. Her hadde han fått en orientering om den nye tid og om at det eneste fornuftige var å gå inn for nyordningen. Sand hadde nektet å skrive politiske ledere. Han fikk nå tilbud om arbeide i trykkeriet. Valle ville videre gi typograf Halvard Dokken sparken fordi han var kommunist. Sand nektet først å fratre som redaktør, samtidig som han påpekte at Dokken var arbeiderpartimann og en særdeles dyktig typograf.

Etter dette møtet satte funksjonærene i avisen seg på bakbena og fikk omgjort Valles beslutning. Det ble forhandlet frem at Sand skulle fortsette, men det ble oppnevnt en politisk rådgiver for ham, stasjonsmester Peter Leirah. Sand forsøkte fortsatt å holde avisen så upolitisk som mulig. Den 1. juni 1942 ble han til slutt oppsagt av Valle, med den begrunnelse at han var uskikket som politisk redaktør. Den nye redaktøren, Henrik Asbjørn Månum, tilbød Sand å fortsette i en underordnet stilling, men dette takket den oppsagte redaktøren nei til.

Per Bergo, som var factor (trykkerileder) i avisen, forteller i en vitneforklaring at Månum etter innsettelsen hadde sammenkalt de ansatt til et møte i setteriet. Der ble de fortalt at alt ville gå bra dersom de rettet seg etter bestemmelsene. Alle forsøk på sabotasje ville bli rapportert til pressesjef Valle og til kretsfører Olaus Ulven.

Månum var medlem i NS fra 1940 og medlem av NS’ kamporganisasjon. Han var også sjef for Leira skolekrets i Nord-Aurdal. Han var en overbevist nazist og propagandaleder for NS, Valdres krets. I kraft av sin redaktørstilling ble han stående aller fremst i kampen for å få nazifisert Valdres. Avisen ble i hans redaktørtid forvandlet til et aggressivt talerør for partiet NS og for nazityskland. Valdres var under Månums redaksjonstid også en antisemittisk og antibolsjevikisk avis.

I et brev til pressedirektør Anders Beggerud gjør Månum rede for sine planer med avisen. Beggerud var direktør i Pressedirektoratet, hvis hovedoppgave var å kontrollere og ensrette norsk presse. Han ble senere dømt til åtte års tvangsarbeid for sitt virke. Månum skrev at Valdres var enerådende for regionen og blir lest av 80 % av befolkningen. Han mente at Valdres ville bli et viktig propagandaorgan, Pressedirektoratet burde derfor bruke sin autoritet til å yte avisen hjelp, både økonomisk og med papir. Månum pekte på at han var i en heldig dobbeltrolle. Samtidig med stillingen som redaktør var han også kretspropagandaleder for Valdres, og ved muntlige og skriftlige rapporter godt underrettet om befolkningens holdning og innstilling. Denne «dobbeltrollen» resulterte i at avisen fikk tildelt en relativt sett større papirkvote enn for eksempel avisene på Gjøvik.

Månum ble senere tiltalt og dømt for landssvik, til tre år og seks måneders fengsel. Påtalemakten hadde lagt ned påstand om seks år. Han hadde sittet i Nord-Aurdals herredsting som bevilget midler til Den norske legion, frontkjemperkontoret og Eidsiva hirdskole på Leira. Retten betraktet hans ledere og artikler i Valdres som graverende. Den NS-innsatte redaktøren brukte avisen til å forherlige nazismen. Han rettet angrep på landets lovlig valgte regjering og på de allierte. Til de øvrige avisansattes bestyrtelse, ga han utrykk for at okkupasjonsmaktens brutale aksjoner overfor hans landsmann var på sin plass. Statsakten på Akershus 1. februar, der Vidkun Quisling ble innsatt, ble glorifisert i avisen.

I tiden mellom 7. – 10. mai 1945, skal Månum ha brent sine private papirer inne i redaksjonslokalene. Flere av hans brev til fylkespropagandaleder Kristoffer Mandt- Blikom er allikevel bevart og ligger som dokumenter i hans landssviksak. De gir et interessant innblikk i NS’ forsøk på å feste grep om befolkningen i Valdres.

Tre eksempler kan det være verdt å belyse.

I mai 1942 var et stort NS stevne i Vang under planlegging. Månum mottok stadig rapporter fra propagandaleder Engebret Ellingbø, om hvordan det gikk med nazifiseringen av befolkningen i Vang. Nå var det planlagt et stort stevne der, den 14. juni 1942. Olga Bjoner og oberst Sundlo skulle holde foredrag og det ville bli fremvist film om Bismarck. Månum var begeistret over at de har fått betydelige midler til å avholde stevne, som åpnet klokken 15.00 med propagandamarsj gjennom Vang sentrum.

Han hadde sendt ut en rekke plakater med bilde av «føreren» Vidkun Quisling, som han forlangte hengt opp på alle offentlige bygninger i Valdres. Dette hadde ikke gått helt etter planen. På Fagernes var flere blitt revet ned og på skolene i Vang hovedsogn hadde lærerne nektet å klistre de opp på skolebygningen. Månum skriver at disse tilfellene var blitt strengt påtalt i avisen og at han også hadde gitt lærerne kraftig skyts. Han hadde videre pålagt lensmennene å sende advarsel til en del unggutter, og rykket inn en streng advarsel i Valdres mot å rive i stykker NS sine brosjyrer og plakater. Etnedalen er han ikke fornøyd med. Den var «så dau som ei spekesild», så han planla å få til et møte der. Sør-Aurdal var gått inn i det nye året i håpets tegn, «og det ser ut til at dette tegnet skal gå over til å bli solkorsets.» Hele ti personer der var i ferd med å danne et NS-lag, ifølge Månum.

Lærerne ble forsøkt nazifisert allerede sommeren 1941. De skulle på ulike måter trues og tvinges til å drive nazi-indoktrinering i norske skoler. Dette førte til en modig lærerstreik som resulterte i massarrestasjoner av lærere. I Valdres 18. desember 1941 skrev redaktør Månum at de landsskadelige lærerne som forgiftet ungdommen med sin ondskap skulle avløses. I april 1942 mobiliserte han mot lærerfronten og ba lagføreren i Volbu, Yngvar Vigerust om straks å innkalle til foreldremøte i alle lag. Her skulle det vedtas en protestresolusjon mot lærernes opptreden, som skulle sendes inn til departementene. Han oppfordret til at «kanonene skulle settes inn mot jøssingfronten».

Det var møtt opp flere hundre rasende mennenesker på Fagernes, da bilen med to arresterte lærere, Torleiv Hodne og Anders Hermundstad, dro avgårde 20. mars 1942. De folkekjære lærere skulle sendes til Kirkenes på tvangsarbeid. Folk dannet en menneskemur rundt dem, så bilen hadde svare strev med å få kjørt avgårde. Kretsfører Olaus Ulven forlangte etterpå (bildet av telegrammet over) å få opp to mann fra statspolitet for å undersøke hvem det var som hadde holdt bilen igjen. Alvorlig var det også at Månum påtvang Kvitvella kino å kjøre forfilmer med propaganda for Den norske legion og Tyskland. Han hadde sørget for hirdvakt i lokalet, i tilfelle det ville bryte ut protester. Unge menn fra distriktet kan ha blitt forført til å melde seg til Østfronten, etter å ha blitt vist propagendafilmer som «Seieren i øst.»

Mens arrestasjonene av norske jøder pågikk, skrev redaktøren at det var jødene som var opphavet til verdenskrigen. Alle som hadde lest og tenkt over jødenes historie måtte forundres over at et folk som var spredt over hele verden, ikke forlengst er utslettet som rase, skrev Månum. Han mente at i det nye Norge ville quislingene bli bærebjelker og jøssingene fyllmasse.

Slik gikk det heldivis ikke. Til tross for propagandaen forholdt lokalbefolkningen i Valdres seg sindig, det kom ingen masseinnmeldelser til NS som følge av avisens massive reklamekampanjer. Ifølge arkivverkets statistikk hadde Valdres 1121 NS-medlemmer. Områder som det kan være naturlig å sammenligne med, som Vest-Oppland og Gudbrandsdalen, hadde henholdsvis 1054 og 1154 medlemmer. Forholdene ga bygdefolket en smak av hva det betyr å leve under et totalitært regime. Det kalte på samhold og motstand hos de fleste, mens en mindre andel lot seg nazifisere.

Retten skriver i formildende retning at Månum var en naiv mann som selv var blitt offer for nazipropaganda. De utpeker Jonas Lies tale på Fagernes som en utløsende årsak til Månums politiske overbevisning. Månum hadde ikke vært ondsinnet og hadde ikke begått angiveri, påstod retten.

Dette ville nok ikke typograf Halvard Dokken ha vært enig i. Da han måtte rømme til Sverige, 31. mars 1944, lå han en stund i Oslo i dekning for å komme videre. Herfra ekspederte han et manuskript til en føljetong som gikk i Valdres. Månum fikk se at forsendelsen var poststemplet Oslo. Han gikk da opp til Dokkens kone og forlangte at hun skulle gå til lensmannen å melde fra at Dokken oppholdt seg i Oslo. Da hun nektet, sa Månum at han skulle melde fra om dette selv.

Dokken overlevde og vendte tilbake til sin stilling i Valdres etter krigen. Månum ble avsatt med øyeblikkelig virkning.

Artikkelen er skrevet av forfatter Ingeborg Solbrekkekken

Forfatteren har nylig utgitt boken “Gestapos mest ettersøkte nordmen” og har tidligere skrevet “Landssvikoppgjørets hemmelige historie”

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling

https://lokalhistoriewiki.no/Aviser_under_andre_verdenskrig


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

five × two =