Erik Lukashaugen leverte en uforglemmelig forestilling om skogen og slitet

Erik Lukashaugen Medvirkende  på bildet over. Foran. Linnea Paulsen (lys) og Glenn Luijbregts (skuespiller) Bak fra venstre: Pål Terje Antonsen (lyd), Erik Aanonsen (kontrabass), Bjørge Verbaan((tråorgel, piano og "skrukkeflygel"), Erik Lukashaugen (gitar og sang) og Tarjei Nysted (fele, nøkkelharpe, mandolin og dreielire) foto roy myrland langsveien.no
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail
Visesanger Erik Lukashaugen avsluttet sin flotte konserttune nå i høst i Olbergsalen i Vestre Slidre 6. november.

Det er skogen og slitets dikter, Hans Børli, den dyktige viskunstneren har tonesatt og som han fremførte med både band og skuespiller(!).

Medvirkende  på bildet over. Foran. Linnea Paulsen (lys) og Glenn Luijbregts (skuespiller) Bak fra venstre: Pål Terje Antonsen (lyd), Erik Aanonsen (kontrabass), Bjørge Verbaan((tråorgel, piano og “skrukkeflygel”), Erik Lukashaugen (gitar og sang) og Tarjei Nysted (fele, nøkkelharpe, mandolin og dreielire)

 

Og for en fenomenal forestilling! -Fra første tone kom og til trampeklappen ebbet ut etter ekstranummeret, satt publikum som trollbundet. -Det var rett og slett magiskt det som blei framført. Skuespiller Glenn Luijbregts sin innsats gjennom hele forestillingen, gav en dimensjon ekstra til konserten.  Erik Lukashugen sang og formidlet Hans Børli, på ypperlig vis. De både sterke og vare stemingene, hvor de små ordene beskrev de store tingen i diktene, gikk rett inn i både hjerte og sinn til tilhørerne. Dete var ekte saker!

8. desember nå i år, er det 100 år siden Hans Børli ble født.

Erik Lukashugen fortalte til nettavisa Langsveien.no at de hadde framført 24 forestillinger av “Syng liv i ditt liv” fra Hans Børli sitt univers. -Alt fra konserthus og store scener til Olbergsalen her i Vestre Slidre, har vi spilt på denne høsten. Dermed avsluttet han praten, som også handlet om Langsveien.no sin direktesendingen fra fjorårets Nordiske Jakt og Fiskedager på Elverum. (Se intervjuet fra Glommas bredde her 36 minutter ut i videoen) ) før hjemturen til Elverum startet i høstmørket.

Godt og vel 50 tilskuere fikk en kveld til både glede og ettertanke i Olbergsalen i Vestre Slidre kulturhus 6. november.

 

Under følger tekstene, eller les de her på Erik Lukashaugen sin side:

SYNG LIV

I DITT LIV

FRA MAURSTIENE TIL MELKEVEIEN MED TONER, SANG OG SKUESPILL

MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN  //  TEKSTER: HANS BØRLI

 

 

 

fznor_vividErik lukasstuen vestre slidreUnder følger Håkons Børlis dikt som Erik Lukashaugen har tonesatt på sin plate “Vi eier skogene” (2018)

VI EIER SKOGENE (2018)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN

Skogsmorgen

Vi stamper oss fram mot en bitende vind

i skjær av den siste stjerne.

Hver mann er aleine med et sinn

og alt det han ville så gjerne.

Jeg hører mitt blodige hjerte slå

djupt under tele og frosne strå – –

Vi stamper oss fram … en rad av menn

i skjær av en morgenrøde.

– Å levedet er igjen og igjen

å stå opp fra de døde.

 Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

Skjønt slektens livs-sti slynget seg

Over århundrers blå høgder

av skog.

Skog i storm,

Skog i stille –

Skog, skog, skog

alle år.

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

Fremmede menn eier trærne,

og jorda – steinrøysjorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vieier skogene,

slik barnet eier si mor.

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo –

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

Sår på leppene.

Blod på munnstykket av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

hender som slo, hender som hengte, hender

som splittet et mildt groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

Og duspiller, gamle. Synger

Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler, brystet

hiver. En sol sitter fast

i trompetens skinnende svelg.

Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I’ve seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull

over mitt eget stengte ansikt,

mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:

Hvor henter du kraften til

ditt opprør uten hat?

Din
skinnende tone av lys

som gjennomstråler negernatta? Svar meg,

hvor stor sorg skal til . . .

hvor stor sorg skal til

for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer

langt borte fra,

en røk av sølv:

– Mississippi. . .

I usle koier

I usle koier

på strå og bar

lå’n far

og far hass far.

I usle koier

på bar og strå

de lå

og lydde te vinden

og tøgg på et skrå.

I usle koier

på vintervang

minsang

frå djupe kjelder

i mørket sprang

Den tonge tona

frå laugg og li

vart mi

så vent inga vise

med lett melodi

Dagene og drømmen

Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord

for tankenes avling: Det levende ord.

Men plikter og hverdager kveler det ned,

det får ikke lov til å vekse

og modnes til klarhet og fred.

Jeg tjener for brødet i armod og slit.

Jeg selger min ungdom bit for bit

på dagenes larmende torg.

Men sinnet – det blodig forrådte –

slår brester av lengsler og sorg.

Jeg kjenner de søvnlause nettenes tort:

”Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …

Nå dør du en smertefull åndelig død

mens kroppen din hangler og lever

av dyrekjøpt daglig brød.”

Men over min sti står stjerner hver kveld

og kaller meg mot de fjerneste fjell,

mot målet jeg aldri skal nå.

I stjernene leser jeg gåter

som døden veit svarene på.

Skogenes sang

Den toner så sorgsamt på myr og mo: skogenes sang

Og teksten står skrevet med kveldsgull og glo

der sola bak åsen i vest gikk til ro

over de øde vidder.

Jeg stanser og lyer. Jeg hører en røst: skogenes sang

Et skjelvende fløyt fra et villfugl-brøst

og sildring i bekken og sukk av høst

over de øde vidder.

Velsignet! Velsignet! hver tone som er skogenes sang

Den stiger i sol og i stjerneskjær

der vinden rusker i bartunge trær

over de øde vidder.

I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang

Han kviler på måsan i lullende li,

til skymmingen kaller ham ut på en sti

over de øde vidder.

Og skytteren hører det velkjente mål: skogenes sang

Han sitter og pusser det skottsvarte stål

mens blårøyken ringer seg opp fra et bål

inne på øde vidder.

Og aldri den stilner i høstnatta hen, skogenes sang

De stanser og lyer igjen og igjen

de ensomme dyr og de ensomme menn

inne på øde vidder.

Hver liten ting

Det gis en navnløs lykke. Den

kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.

Stans opp å se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.

Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
– fordi du stanset opp og så.

Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til dubefrir den, med ditt sinn.

Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
– Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!

Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.

To svarte karer

Det går to svarte karer

og sulrer langs en sti.

På ryggen har de rypesekk

med øks og smørask i.

De snyter seg i votta

og spytter snus på si.

Månen som et gullfat

på himmelduken står

og tindrer for de to som

igjennom skogen går.

Men kringom gullet gildrer

en gard som uvær spår.

”Je har nukk allri væla

sett værre bustetrer!

Ein tener neigu itte

tel salt i suppa her.

Nå drar je tel Ontario

og får meg høgging der”.

Slik talar’n Hans te’n Brede,

og n Brede svarar: ”Ja,

men skogen er full gørrgrov

der vest i Kanada.

Det vart full reint for stutt der,

et skærve svansebla’ …”

”Ja, den som må ta føan

i mellom børk og ve’,

han vart full like rik i

Amer’ka, tenker je.

Men her i denne lia

sku’ faen hølle te’!”

Slik går de to mamrer

og blåser – føy og fy!

Men månen smiler smålurt

bak snippen av ei sky:

Neste høst, vær sikker,

da går de her påny.

Syng liv i ditt liv

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg står med et segl på min munn

og tier frossent mot alt som har krevd

forløsningens syngende stund.

En sjel ei skjorte… Allikevel

er prisen forunderlig stor.

Og jeger for arm til å svare min gjeld

i gyldige, gangbare ord.

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg har bare ventet på vår.

Og nå har den øverste stjerne krevd:

Syng liv i ditt liv før du går!

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene.

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid –

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn


og våkenettenes martrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter

                       gjennom rimfrosten


og svømte mellom isflakene

                                      i strie elver

for å finne sin husbond.

Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.

Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotfy/TIDAL/YouTube mv).


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

twenty + five =