Egensikkerhet går først! —Om brannkonstabel Ann Kristin Bærøy sin kamp for livet i en kum.

Egensikkerhet går først! —Om brannkonstabel Ann Kristin Bærøy sin kamp for livet i en kum.

Ann Kristin Bærøy i Valdres interkommunale brannvesen, svarer sjeldent nei til en utfordring. Hun bidrar og hjelper til i nærmiljøet og gjør solid jobb i både ambulanse-, røde kors- og brannuniform.

Men noen ganger kreves det veldig, veldig, mye ekstra for å få jobben gjort.

4. mai var en slik kveld. Under følger Ann Kristin Bærøy sitt “referat” fra innsatsen.

 

I går var eg med brannvesenet og spyla reint på sjukeheimen. Vi skulle bruke vann i fra en kum og sjefen mente at det kunne eg lære meg å få til.

Eg tok tak og klarte å dra vekk lokket av betong og krabbet ned i den litt trange kummen. – Vil jo ikke framstå svak foran de kule gutta.

Der nede skulle eg montere på et rør for å få ut vannet, og måtte bruke all muskelmakt eg hadde for å få det på plass. For å få det til måtte eg sitte på huk og bruke tyngda i kroppen for å få det på plass.

Gutta stod og tittet ned og var imponert over banninga mi (fuck vart liksom seiersordet mitt🤔) og gleden jeg utrykte når eg fikk til noe.

Så såg eg den vettu!!!!! – Der stod den på veggen rett overfor meg og stirret på meg med åtte øyne og en kropp som skrek at den kunne drept meg med et slag. Kjelleredderkoppen fikk nok lyst til å skrike like mye som eg gjorde, og den gjorde nok det i fullt sjokk, men vi vet jo alle at lyden fra dem hører vi ikke. Eg hyla til gutta om å få noe å slå med, men stol aldri på en mann når du er i panikk!

Jeg fikk utlevert en liten pinne. Tenk en pinne!!! Akkurat som om eg skulle leke apport med den, selv om den var stor til å kunne fange pinnen ja. Så eg tok saken i egne hender og tok lokket som var over vannlåsen og slo den flat så gørra fauk rundt. Eg tenkte ikke på smittefaren ved sprut der nei, så har eg fått Corona nå så vet jeg smittekilden.

I glede over å ha fjernet beistet og mens latteren til gutta fylte kummen med humør, så skulle jeg bruke de siste kreftene på å feste røret. Og trur du ikke kjærringa til det andre beistet var på veggen der jeg måtte sitte på huk. Og grunn til at eg veit at det er kjærringa er, for la oss være ærlige damer, vi pleier å bli større i kroppen enn mennene våre. Akkurat som årringer på trær, eser vi gradvis utover.

Da var kroppen min full av adrenalin og kamplysten var på topp så eg hadde som mål å få tatt kål på den også. Men så slo det meg…. er det to her er det sikkert flere! Og det var en rett bak meg, trur du ikke de hadde omringet meg? Og som oppegående og fornuftig menneske så visste jeg at tiden var inne for å trekke meg stille tilbake. Eller stille å stille, noen hyl, ubekvemme ord og klatring opp i panikk kan ha forekommet. Men jeg trur ikke de beistene hørte det, de var nok midlertidig døve etter forrige hyl.

Vel opp i sikkerhet måtte kollega gå over klærne mine for å forsikre meg om at jeg kom alene opp av den helvetes grotta. Resten av arbeidet forgikk i stillhet, utenom når et hår kilte meg i nakken da 😎
Moralen: sørg for å ha brannhydrant ved huset ditt, for jeg klatrer ikke ned i en kum for å finne vann hvis det brenner. Har lært at egensikkerhet går først 👍


Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

4 × 1 =