Biletet over: Per Morten Mork (gjetar), Kristian Turtum, Nina Skjedsvoll, Hans Erik Kolden, Roald Ramen (gjetar og skipper på kyrbåten)
Innerst i Gjende, der Gjendebåtane dagleg er på besøk med turistar og omkransa av Jotunheimens majestetiske fjell, lever ein gammal tradisjon vidare: gjeting av storfe.
Kvar sommar følgjer gjetarar nøye med på kvar dyra bevegar seg, medan dei nyt godt av dei kraftfulle beita som omgir området. Desse beita er rike på næringsrike urter og plantar, og fleire er rødlista, og nærværet til dei store beitedyra er avgjerande for å halda oppe dette sårbare økosystemet.
Jotunheimen har ei lang historie som beiteområde for bufe, og det har vore seterdrift fleire stader, mellom anna ved Gjendebu og Memurubu, fram til rundt 1990. Fleire gardar i Bøverdalen i Lom hadde sete ved Gjendebu allereie frå tidleg på 1700-talet. Gjendine Slålien, som inspirerte Edward Grieg til å komponera «Gjendines bådnlått», var ei av budeiene der ein gong i tida.
Vegen til setrane var lang og krevjande; bøndene måtte føra dyra sine opp Visdalen, gjennom Urdadalen, og ned Storådalen for å nå dei frodige beita ved Gjende.
I dag blir denne tradisjonen vidareført av Storådalen beitelag, som kvart år fraktar storfe til dei rike fjellbeita i vestenden av Gjende. For å letta den anstrengjande reisa for dei store dyra, blir dei no frakta med båt til og frå beiteområda.
Den egenproduserte «ferga» kjører dei 31 nautiske mila (20 km) frå Gjendeosen til Gjendebu, noko som sikrar ein mindre slitsam tur for både dyr og menneske. Ved Gjendebu blir setervollen slått årleg, og nokon geitekillingar hjelper til med å halda ved like kulturlandskapet. Nasjonalparkforvaltarane og Nasjonalparkforvalterne og Storådalen Beitelag birdra med både slåttekårer og rakstejenter for at dei rødlista artane skal sikrast vekstvilkår.
Denne kombinasjonen av tradisjonelle metodar og moderne hjelpemiddel gjer det mogleg å verna ein viktig del av norsk kulturarv, samtidig som naturen i Jotunheimen blir halden sunn og mangfaldig. Arbeidet til gjetarane er eit bevis på at menneskeleg aktivitet kan gå hand i hand med naturvern.
Permalink