For Kristen Stavdal er grensa mellom kunst og natur nesten usynlig. I atelieret på gamle Leira Stasjon forvandler han natur, dyr, stillhet og skog til levende malerier.
Av Roy Myrland, Langsveien.no
Når du går opp trappa til andre etasje på gamle Leira Stasjon i Valdres, lukter du straks litt terpentin, kaffe og at det fyres med ved. Der inne, blant pensler, lerret og halvtørre malerier, sitter Kristen Stavdal – naturkunstneren som lever midt i motivet sitt.
– Ja, Roy, jeg må fyre litt i den lille Jøtulovnen her for å holde varmen, sier Kristen med et smil mens han legger på ei vedkubbe. – Det trekker godt i det gamle huset, men jeg trives her. Jeg stortrives, faktisk! Og skal jeg være ærlig, så er det nok best for husfreden at jeg sitter her og maler – og ikke hjemme og funderer over bilder og elgspor hele dagen, ler han.
I daler og på åser er elgjakta i full gang i Valdres, og inne på Leira maler han så naturtro og levende bilder av elg, ku, kalv og okse at du nesten kjenner lukta av myr og hører kvistene knekke. – Når jeg sitter og maler, ser jeg det for meg som om jeg var på post. Jeg prøver å få fram stillheten, lyset og stemninga – det som gjør villmarka levende.
Jeg spør hvor inspirasjonen kommer fra. Kristen kikker litt ut vinduet før han svarer. – Mange nevner Mikkjel Fønhus, og det skjønner jeg godt. Han var en stor forteller og jeg har malt et bilde av han, men jeg føler meg liten i forhold til ham, det gjør jeg, men samtidig – når jeg sitter her og maler villmarka slik jeg husker den, kjenner jeg et slags fellesskap. Han skrev, jeg maler – men vi prøver begge å fange den samme ånda av naturen.
Når Kristen ikke står eller sitter ved staffeliet, er han gjerne ute. – Ja, nå under elgjakta blir det litt henting av elghoder også, sier han. – Revevejakta starter for meg i slutten av november, når skinnet er blitt bra. Da er reven finest, og jeg liker å bruke reveskinnene til både luer og revevester – “Davy Crocket”-luene har blitt litt kjent nå, og de holder jammen godt på varmen, humrer Kristen.
Han forteller at han trives best ute – enten det er tidlig morgen i elgskogen eller sene netter med kikkertsikte mot åta. – Jeg trenger ikke kunstig lys. Jeg liker å stole på sansene og kjenne på stillheten. Det er da minnene setter seg – og det er de jeg maler etter her inne. Flammene fra den lille Jøtulovnen skinner ut i det lille rommet som oser av natur og villmark 20 meter fra E 16, og det ubedte besøket fra «bladfyken» går mot slutten.
På vei ned trappa sier Kristen –Jeg maler det jeg lever og opplever ute Roy, sier han rolig. – Og jeg lever meg midt inn i motivene jeg maler, det er et privilegium og en glede som ikke går å beskrive, men som jeg håper synes i bildene mine. Dermed var besøket over og Kristen tusler igjen opp trappa til stasjonsmesterens lille stue, for å fortsette ¨male elgkuas streven i myra et sted oppe på veståsen i Bagn. Der får huldra nå stort sett får være i fred, bortsett fra et og annet brunstbrøl og bærseskudd som bryter stillheten. Men i slutten av november får hun besøk av revejegeren, som skal følge revens silhuett mot nysnøen inn mot åta..
