Aud Hove bor i Skjåk og er Senteråpartiets gruppeleder i Innlandet Fylkesting. Hun har utrettelig jobbet for å beholde den videregående skolen i Lom. Innimellom «slagene» har hun også tid til en kanelsnurr i Bakeriet i Lom. Denne gangen sammen med artikkelforfatteren.
Ost i går – skole i dag. Historien advarer dem som tror dette er over.
Det er en grunn til at mange i Ottadalen får en litt ubehagelig déjà vu-følelse når skolesaken i Innlandet ruller videre. De har vært her før. Den gangen handlet det om G35 – Gudbrandsdalsosten som ifølge regnearkene ikke lenger var lønnsom der den faktisk ble laget. I dag handler det om videregående opplæring. Samme metode. Samme argumenter. Litt andre mennesker som rammes.
Kort sagt: Før var det ost. Nå er det ungdom.
La oss være tydelige – og ærlige: Nettavisa Langsveien.no har tydelig valgt side i skolesaken i Innlandet. Det siste året har nettavisa fulgt vedtakene der Arbeiderpartiet, Høyre og MDG i Innlandet fylkesting har lagt ned videregående skoler og linjer i distriktene. Det er neppe tilfeldige enkeltsaker, men del av et mønster som lukter sentralisering med slips på.
Vi støtter derfor helhjertet kampen for videre drift og offentlig godkjenning av Jotunheimen privatistskole i Lom. For når videregående opplæring reduseres til tall i et regneark, er det ikke økonomi som spares – det er framtida som ryker. Og den lar seg som kjent vanskelig gjenåpne i ettertid.
For å forstå historien – og lære litt av den – ble det naturlig med kaffeprat med Arne Brimi på Fossberg Hotell. Når man vil forstå hvordan bygder kan slå tilbake mot byråkrater og beregnere, er det lurt å snakke med folk som faktisk har gjort det før. Helst over kaffe. Gjerne med utsikt til fjell.
Praten dreide raskt inn på G35-kampen for 14–15 år siden, da Gudbrandsdalsosten sto i fare for å bli flyttet bort fra Gudbrandsdalen – et forslag omtrent like logisk som å flytte fiskekaker til Sahara. Argumentene var de samme som i dag: effektivisering, struktur og lønnsomhet. Alt var visstnok helt nødvendig. Og helt feil.
Men bygdene sa nei. Høyt. Og lenge.
Mange forbinder G35-kampen med Brimi, og med god grunn. Hans posisjon i norsk matkultur ga saken både trøkk og oppmerksomhet. Men Brimi er alltid rask til å korrigere bildet: Den virkelige motoren bak aksjonen var Elizabeth Hartmann i «Siste Skrik Kommunikasjon». Det var hun som organiserte, strukturerte og tok oppgjøret med byråkrater som mente at Gudbrandsdalen var et kostnadsproblem, ikke et verdiskapingsområde. Sammen med et bredt lag av støttespillere fikk hun TINE til å snu. Osten ble. Regnearket tapte.
Poenget er ikke nostalgi. Poenget er erfaring.
I dag er det skolen som står for tur. Skolesaken i Innlandet følger nøyaktig samme oppskrift. I front for dagens kamp står Hanna Gjeilo Skjåkødegård. Uredd, saklig og utholdende leder hun – sammen med mange gode hjelpere – kampen for videregående opplæring i Ottadalen. Akkurat som Hartmann den gangen kombinerer hun engasjement med struktur, nettverk og en sjelden evne til å ikke gi seg når noen sier «det går ikke».
De som tror at denne saken allerede er avgjort, bør kanskje ta seg en kaffekopp de også – og lese historien én gang til. G35 var også ferdig. Helt til den ikke var det.
Dette er ikke bare en kommentar. Det er en vennlig, men tydelig advarsel.
-Når bygder reiser seg, er det sjelden siste ord er sagt, og det går fort frem til september 2027… Da er det valg!
Bildetekst: Arne Brimi jobber daglig med å lære ungdom om lokal mat- og kultur. Han støtter helhjertet opp om kampen for at Jotunheimen privatistskole skal få godkjennelse som privatskole og statsstøtte på lik linje med andre privat skoler.
