Sabotasje styrer ulvepolitikken

Arne Rørå, NORSKOG Ulveforliket sabotasje
Del:Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail
Pressemelding: 20. april 2018 11:15

Av Arne Rørå (bildet over), NORSKOG og Gunnar A Gundersen (bildet under), Glommen Skog

gunnar gundersen glommen skog

Ulveforliket 2016 saboteres svært åpenlyst av Klima- og miljødepartementet.

 

Utviklingen i ulvebestanden etter Stortingets forlik våren 2016 er bemerkelsesverdig og deprimerende for oss som mener at utmarka i Norge skal brukes til beste for befolkningen og distriktsnæringene. I 2016 fastsatte Stortinget bestandsmålet for ulv i Norge til minimum 4 og maksimum 6 ynglende par, 3 skulle være helnorske flokker og grenseflokkene skulle telle 50%. Stortinget var svært tydelig på at ulvesona ikke skulle bli et reservat, og at bestandsmålet var det klart overordnede vedtak når bestandsmålet er nådd!
Sabotasje er et sterkt, men berettiget begrep når vi ser hva som er situasjonen kun 2 år etter forliket. Rovdatas siste oversikt viser nemlig 8 helnorske og 5 ynglende grenseflokker etter at vinterens uttak er foretatt. Forvaltningen er ikke i nærheten av å oppfylle Stortingets politiske mål. Det er ikke evnen, men viljen som mangler. Som følge av dette har vi en bestand i sterk vekst og langt over Stortingets bestandsmål ved inngangen til en ny ynglesesong allerede 2 år etter forliket! I lys av den faktiske utvikling er det også bemerkelsesverdig at KLD, som de ansvarlige for å iverksette Stortingets vedtak, ikke har løftet én finger eller kommet med én korreksjon for å rettlede en opinion som i stor grad styres av WWF og Naturvernforbundets bevisste feilinformasjon og misbruk av tall. Påstandene om 75% uttak av den norske bestanden i vinter, er et grelt eksempel. Media evner heller ikke å avsløre de totalt ansvarsløse og grunnløse påstandene.
I debatt om rovviltpolitikken på Stortinget uka etter påske ble Elvestuen spurt om han hadde til hensikt å forvalte ulven slik at Stortingets bestandsmål kunne nås. På dette svarte Elvestuen: «Vi må forholde oss til Stortingets vedtak om bestandsmål, men jeg må forholde meg til alle Stortingets vedtak, og det er også Stortingets vedtak at vi skal følge Bernkonvensjonen, og at vi skal følge naturmangfoldloven. Et stortingsflertall kan heller ikke pålegge regjeringen å bryte et lovverk som Stortinget selv har vedtatt, uten å endre loven.» Med dette utsagnet satte egentlig Elvestuen oss tilbake til vinteren 2016/17. Alt bråket hele vinteren dreide seg om å få KLD til å gjennomføre lov- og forskriftsendringer som skulle gjøre det mulig å følge Stortingets vedtak. Det gikk så langt at statsråd Helgesen fikk mistillitsforslag mot seg. Nå mener altså den nye statsråden at vi er tilbake til start! Det er virkelig bemerkelsesverdig at en statsråd kan vise en slik mangel på respekt for landets lovgivende forsamling.
Elvestuen og departementet har åpenbart «glemt» at det ble gjort en vesentlig endring i regelverket etter forrige vinters konflikt og demonstrasjoner om ulveforvaltningen. Stortinget instruerte regjeringen til å utvide grunnlaget for felling, nettopp for å kunne legge til rette for at bestandsmålet kunne nås! Dette ble også bekreftet av Oslo Tingrett denne vinteren, da lovligheten av vinterens jakt ble vurdert etter søksmål fra WWF. Retten slo fast at myndighetene har et «betydelig skjønnsrom» etter den nye bestemmelsen som ble pålagt innført av Stortinget i fjor vår. Departementet forsøker gjennom påviselig feil lovtolkning å legge de politiske rammer for eget arbeid, noe som er helt uakseptabelt.
Samme dag som ulveforvaltningen ble debattert i Stortinget gjorde Elvestuen det kjent at KLDs eget forslag om å forlenge jakttiden på ulv utenfor ulvesonen ville bli stanset. Enda en hindring for å kunne nå Stortingets bestandsmål skulle settes ut i livet. Da er det ikke lenger noe begrep som bedre beskriver praksisen enn nettopp- sabotasje.
Hovedgrunnen Elvestuen brukte for å stille forslaget om utvidet jakttid i bero, var faren for utilsiktet uttak av «genetisk viktige ulver». Det kan se ut til at «innavlsproblemet» til den norske ulvebestanden har vokst noe ut av proporsjoner. Bestandstallene viser at både overlevelse og reproduksjon går tålelig greit. Spørsmålene omkring ulv og genetikk er mange, og Stortinget vedtok derfor at det skulle gjennomføres en genkartlegging. Dette arbeidet tar påfallende lang tid og motviljen mot å få fram et arbeid som har troverdighet ute hos de berørte, framstår som stor. Stortinget vedtok også at det skulle utredes en kompensasjonsordning for tapte utmarksinntekter. Dette arbeidet er ikke bare forsinket, det er ikke engang påbegynt.
Ønsket om en større ulvebestand i Norge er uttrykk for et natursyn hvor målet er et intakt økosystem hvor mennesket er satt på sidelinjen. Denne utopiske drømmen har fortrinnsrett over enkeltmenneskers rett og mulighet til et levebrød og trygge omgivelser. Ulven har blitt en symbolart for et urbant opprør mot gamle «forestillinger» som den urbane konsument vil fjerne seg fra, men skal slike holdninger styre norsk politikk? Norsk politikk skal fastlegges av Stortinget! Stortinget gjorde en god jobb i 2016. De vedtok å holde ulven på et forsvarlig nivå. Ett år senere ble det det lovmessige grunnlaget klargjort, for å legge til rette for at målet skulle kunne nås. Men departementet fortsetter å sabotere og har sin egen agenda. Hvor lenge kan Stortinget leve med det

Foto og tekst:

Pressemelding: 20. april 2018 11:15

Ønsker du å bidra til flere slike artikler?
Klikk her


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

5 − 2 =