Dramaet på Bagnsbergene gård i april 1940

Dramaet på Bagnsbergene gård i april 1940
Sivile sør-aurdøler havnet i skuddlinjen da tyske og norske styrker støtte sammen på Bagnsbergene gård i april 1940.

Henter fra Innlandet Fylkeskommune

Kårbygningen en sommerdag.  - Klikk for stort bildeKårbygningen en sommerdag.Innlandet fylkeskommune, Nina Hildre.Da tyske tropper kom til Bagn i Sør-Aurdal under invasjonen i 1940, flyktet flere familier fra bygda opp til den vesle gården Bagnsbergene (Bagnsbergatn) høyt oppe i lia øst for Bagn sentrum. Her burde de være trygge.

I stedet ble de tatt som gisler da tyske soldater kom til gården. Deretter havnet de i skuddlinjen, da norske soldater gikk til angrep på tyskerne på gården.

De norske soldatene visste ikke at det var sivile på gården. Bygdefolket overlevde, med unntak av en eldre kårmann.

Nå fredes et helt spesielt krigsåsted i Innlandet.

Vitnesbyrd og minnested

Kontrasten er stor til dagens idylliske plass. Bygningene danner et fredelig gårdstun, og tidlig på sommeren blomstrer syrinene inntil husveggen. Men sporene etter de grusomme dagene er tydelige. Kulehullene sitter fortsatt i veggene.

Gården er et vitnesbyrd om krigshistorien for kommende generasjoner, og et svært spesielt sted for alle som opplevde dramatikken og etterkommerne deres.

De som opplevde disse døgnene på Bagnsbergatn gård og i Gråbeinhølet har ulike historier og opplevelser. Her er en kort versjon av hva som skjedde:

Bagnsbergene gård.  - Klikk for stort bildeBagnsbergene gård.Innlandet fylkeskommune, Magnhild Apeland.

Tysk framrykking

De tyske styrkene rykket nordover gjennom Bagn, men kom seg ikke forbi de norske mitraljøsestillingene i den trange dalbunnen.

Et kompani (løytnant Stemmers 9. kompani, av Infanteriregiment 236 (IR236)) ble derfor sendt over åsen øst og nord om sentrum. Målet var å komme seg bak de norske forsvarsstillingene. Om kvelden den 19. april kom det tyske kompaniet til Bagnsbergatn.

For de 28 som hadde søkt ly på gården, blant dem barn, må det ha vært en svært skremmende opplevelse.

Kampene i Gråbeinhølet

Tidlig om morgenen den 20. april fortsatte det tyske kompaniet nordover, i retning bygda. I mellomtiden hadde norske soldater (kaptein Fredrik Rieber-Mohns 3. kompani av IR 10) tatt seg opp i åsen nordfra. I Gråbeinhølet støtte de norske og tyske styrkene sammen.

Kamphandlingene i Gråbeinhølet førte til tap på begge sider, og var over lørdag ettermiddag, 20 april. Det tyske kompaniet trakk seg tilbake til Bagnsbergatn.

Tyske soldater vender tilbake til Bagnsbergatn

På Bagnsbergatn måtte bygdefolket nå se tyskerne innta gården igjen for fullt, med både sårede og falne. De tyske soldatene hadde ikke sanitetsutstyr, og måtte forbinde sårede med det som fantes av gardiner og utstyr på gården.

Den tyske kompanisjefen samlet storparten av kompaniet, og dro mot Bagn for å slutte seg til de tyske styrkene der. Sårede soldater ble etterlatt på gården sammen med en del vakter.

Det tyske kompaniet ble imidlertid avskåret av norske soldater før de nådde Bagn, og vendte enda en gang tilbake til Bagnsbergatn. Det var blitt ettermiddag 21. april.

Skuddvekslingene på Bagnsbergatn

Bygdefolket ble nå stuet sammen i den vesle kårbygningen. Dette skulle komme til å redde livet deres. For da den norske avdelingen til Rieber-Mohn omringet Bagnsbergatn og gikk til angrep kvelden 21. april, visste de ikke at det var sivile der.

De norske soldatene begynte å skyte mot bygningene på gården. De knuste vindusrutene i hovedbygningen med bajonettene, og skjøt opp mot taket til andre etasje der det var tyske soldater. For tyskerne inne i bygningen ble det et blodbad og inferno.

Reddet av issvull

Det norske kompaniet skjøt også mot kårbygningen der det var tyske soldater i stuerommet. Inne på kammerset lå bygdefolket langflate på gulvet mens kulene suste over dem. Det singlet i glass som falt over dem, og skrikene fra kammerset og soldatene utenfor var øredøvende.

Tyskerne overgav seg, og de norske soldatene ble forferdet over å se mengden av sivile som kom ut fra kårbygningen. Hadde det ikke vært for at det lå en stor issvull framfor kårbygningen, som gjorde at kulene ble skutt ganske høyt, ville bygdefolket også ha blitt truffet. En sivilist, kårmannen på gården, døde. De sivile tapene kunne vært mye større.

Dramatikken skjedde i noen av de første dagene av den femårige tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. For barna og resten av bygdefolket som ble gisler på Bagnsbergatn, må det ha vært en sjokkartet og voldsom erfaring, der de kom tett på kamper og død og selv svevde i livsfare.

Kulehullene er fortsatt synlig i veggene på kammerset i kårbygningen.  - Klikk for stort bildeKulehullene er fortsatt synlig i veggene på kammerset i kårbygningen.Innlandet fylkeskommune, Nina Hildre.

Stor formidlingsinnsats

Kristian Bergsund, på Bagnbergene gård.  - Klikk for stort bildeKristian Bergsund, på Bagnbergene gård.Innlandet fylkeskommune, Nina Hildre.I 2020 fikk Kristian Bergsund fra Bagn Sønstebyprisen for sin langvarige innsats for å formidle krigshistorien og bevare Bagnsbergatn gård.

Lokalhistorikeren Bergsund har gjennom 50 år bidratt til at historiene fra krigen er blitt fortalt, til skoler og besøkende på Bagnsbergatn.

Fredningssak igangsatt

Innlandet fylkeskommune har nå igangsatt arbeid med fredning av gården, som i stor grad ligger urørt slik den var da kamphandlingene skjedde i 1940.

Kildeverdien er stor, og sammen med slagstedet nede i Gråbeinhølet, har da også gården blitt en krigshistorisk formidlingsarena. Bagnsbergene gård ble innviet som et «nasjonalt» krigsminne av kong Olav V i 1986.

Se film og hør norske soldater og sivile fortelle

I filmen «Bagn 1940 – Gråbeinhølet og Bergatten» – forteller noen av de norske soldatene og noen av de sivile som var på Bagnsbergatn om disse døgnene.

Besøk Bagnsbergatn

Både Gråbeinhølet og Bagnsbergatn er tilgjengelig for turgåere hele året. Valdresmusea har noen guidede turer i sommersesongen. Langs stien i Gråbeinshølet er det satt opp informasjonsskilt som forteller historien. Turen fra dalen og opp til gården tar i underkant av en time å gå.

Du finner mer informasjon på Valdresmusea sine sider. 

Publisert ved Magnhild Apeland og Nina Hildre. 

Følg oss eller del innholdet med vennene dine:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

sixteen + twelve =