Norge/Valdres 1000 år. -Glimt fra mitt liv med Olav Haraldsson/den Hellige.

Fjellprest Eli Vatn Sokneprest Øystre Slidre Valdres Jotunheimen foto roy myrland www.langsveien.no

Jeg er glad for å bo i et land og høre til i ei kirke som vet noe om sine svin på skogen.
Glimt fra mitt liv med Olav Haraldsson/den Hellige.

Jeg er vokst opp i Trøndelag, noen mil fra Stiklestad og årvisst reiste vi ved Olsok til Stiklestad for å se spillet om Olav den Hellige. Som liten unge gjør ei slik mektig oppsetning noe med en, og den forpinte skikkelsen Gudrun som i angst og skremmende syner ser veslebror sin som ble satt ut i skogen gjør inntrykk.

Det sterkeste ved dramaet for meg var hvordan hun blir befridd fra de vonde minnene som rir henne. Og selv om Olav blir drept der i slaget på Stiklestad skildrer sagaspillet hans befriende og gjenopprettende virkning. Olav var helten.

Litt «fakta» bak forestillingen: Olav innførte kristenretten som forbød skikken med å sette ut funksjonshemmede barn i skogen – og innførte prinsippet om lik rett for loven om du var trell eller av høg ætt. Den æren skal han ha! Han valgte kristendommen som den religion han ville bygge landet ved hjelp av.

Men…. – Jeg var ikke så gammel før min onkel som leste Snorre rev Olav Haraldsson ned av pidestallen. Han fortalte om maktbruken og viste at Olav var en viking konge som brukte viking metoder. Lite forenlig med det jeg og flere med meg tenker er kristne verdier, og som Olav har fått æren av å innføre i landet.

Som ung, litt bortkommen student gikk jeg en dag forbi en gullsmedbutikk i Oslo. Der så jeg en kopi av et kors fra vikingetida som var funnet like ved heimgården min. Jeg gikk inn og kjøpt korset selv om det var alt for dyrt for en fattig student. Jeg hadde lettere rystet kommet i kontakt med mer fundamentalistiske kristne miljø som blant anna både ville begrense mine rettigheter som kvinne og den frie bruken av min hjerne.

Dette gamle korset representerte en identitet, tradisjon, og for meg ei åpen trøndersk folkekirke. Korset er fra ca 900 og vitner om den kristendommen som alt var i landet via de røvede slavene lenge før Olav Haraldssons tid.

Jeg studerte etter hvert sammenlignende kulturvitenskap og lærte om religionens funksjon i forskjellige samfunn. Jeg lærte hvordan religionen fungerer som samfunnets sammen bindende overbygning: Religion som de lover, fortellinger og ritualer som formidler og vedlikeholder verdiene som bygger samfunnet. Vi ser det negativt når det lyder «Gott mit uns» i krig, og positivt når fortellingene om Den barmhjertige samaritan brukes for å bygge et samfunn som tar seg av den som trenger det selv om den umiddelbart ikke hører til i din nærmeste krets.

Senere gifta jeg meg med en prest og vi flytta vi til Bjarkøy i Sør Troms; Tore Hund, Olavs banemann sitt rike. Jeg ble styreleder og senere produsent for sagaspillet om Tore Hund. Du kan ikke både være gift med presten i bygda og sette opp et spill der helten er han som drepte Olav den Hellige uten å tenke en tanke om hva historia er og gjør. Dette var under siste EU strid og distriktsperspektivet var sterkt inne i bildet. Olav ble stående som sentralmaktas symbol, Tore symbolet for frihet og lokalt selvstyre.

I forbindelse med forarbeidet til jubileet NORGE/VALDRES 1000 år har jeg lært litt mer om hvordan Olav har vært brukt opp gjennom historia. Hvordan fortellingene har vært brukt i kristninga av landet og i nasjonsbygginga. Positivt, men også negativt.

På en studietur til Stiklestad i høst fikk vi vite hva som ligger under bakken ved Olavs bautaen. Der ligger en gedigen søyle reist av Nasjonal samling under krigen. Olav, viking kongen, var også flittig brukt for å gi styrke og legitimitet til et nasjonalistisk styre.
Denne søyla, gravd ned under bakken ble et symbol for meg. Et symbol på de sider av historia vi gjerne vil glemme, men som det er så viktig å huske.

Vi trenger å huske på og anerkjenne historia; både den vi står inne for og den vi tar avstand fra. Begge deler ligger der som noe som har forma oss som nasjon og som mennesker. De gode ting ligger der som verdier å videreføre, de dårlige som fristelser å passe seg for. Og selv hvor slitsomt det er å se nyansert på historia vår, er det eneste farbare vei; både for landet, kirka og enkeltmenneskene.

Vi trenger åpenheten, ydmykheten og synet for nyanser for å kunne forså hverandre og lære av hverandre. Derfor er samtalen og verdibygging grunnpilaren i dette jubileet. Og fordi vi ikke lenger har en statsreligion og en konge som vi bare kan overlate alt ansvar for dette viktige arbeidet til, er det desto viktigere at vi alle deltar i den samtalen som bygger tillit, forståelse og landet vårt inn i de neste 1000 år.

Følg oss eller del innholdet med vennene dine:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

three + nine =